Postadresse:
Kristen Muslimmisjon
Postboks 212
3571 Ål

Telefon: 911 50 344
Vipps: 89321
Bank: 8220.02.19720

Islam

Av statsviter Kjell Skartveit (Kronikk i Dagen 18.10.2013).

Hvorfor frykter vi ikke islam?

Erke-bispekandidatene i Sverige klarte ikke å svare klart på spørsmål om Jesus gir et mer sant bilde av Gud enn Muhammed. Og Antje Jackelén, som vant valget, sier for eksempel at jomfrufødselen er av metaforisk betydning, I Norge har den påtroppende lederen i Krf-U, Emil André Erstad, invitert muslimer inn i Krf. Det har blitt stadig vanligere å normalisere islam, men få stiller spørsmål med hvorfor det har blitt slik.

På samme tid reagerer mange mot at RLE-faget skal få større innslag av kristendom, økt mangfold er kravet fra både biskoper og politikere på venstresiden. Men kan det være at det er mangel på kunnskap om kristendommen som gjør at vi ikke frykter islam? Ville kristne, trygt forankret i den nikenske trosbekjennelsen, i det hele tatt sett på Muhammed som relevant med tanke på det kristne gudsbildet, eller invitert muslimer inn i Krf?

Samtidig har vi fått en ny generasjon «religionsanalytikere», en generasjon som har kastet troen på Gud på den akademiske kirkegården.

La oss se på noen eksempler på nivået til dagens samfunnsdebattanter, debattanter som ligger på toppen av det vi kan kalle den akademiske og intellektuelle næringskjeden:

Den kjente skribenten og journalisten, Sven Egil Omdal, kunne i en kronikk den 11.april i år fortelle Stavanger Aftenblad sine lesere at:

«Derimot er det klare spor etter både zoroastrisme, judaisme og kristendom i islams hellige bok, på samme måte som disse religionene også er påvirket av hverandre. Størst er sammenfallet med kristendommen, som i likhet med islam krever underkastelse under én gud, og én, enslig, perfekt budbringer.»

Den 30. september hevdet den faste skribenten i Klassekampen, professor i historie ved Universitetet i Oslo Hans Jacob Orning, at

«Man sier ofte at middelalderen hadde et negativt menneskesyn. Det er sant i den forstand at mennesket var et syndig vesen. Helt siden Adam hadde spist av eplet, hadde menneskene syndet. De gjentok hver dag Adams synd. Men de hadde et håp: De kunne angre. Eksempelet på det var Kristus, som til forskjell fra Adam hadde angret sine synder. Og menneskene kunne følge Kristi eksempel. De kunne angre, og dermed likne han.»

Jeg tror ikke vi forstår hvilken dramatikk det ligger i disse uttalelsene, for når en professor i historie og en erfaren journalist viser en slik mangel på kunnskap, er det ingen grunn til å tro at det står bedre til blant folk flest.

Men har det noe å si at Sven Egil Omdal ikke ser forskjell på profeten Muhammed og Jesus Kristus? Har det noe å si at professor Hans Jacob Orning mener at Jesus Kristus ikke var uten synd?

Svarene på disse spørsmålene ligger i hvordan vi vurderer religionens gudsbilde som utgangspunkt for menneskets forståelse av seg selv og sine medmennesker. Dersom vi går tilbake til antikken, var kampen om gudsbildet utgangspunktet for mange konflikter, og på kirkemøtet i Nikea i år 325 var denne kampen sentral, man visste at dersom man endret gudsbildet, endret man også mennesket.

I Nikea var det arianismen man først og fremst kjempet mot. Arianismen er navnet på en bevegelse som førte til kirkesplittelse på begynnelsen av 300-tallet. Bevegelsens utgangspunkt, presten Arius i Alexandria, hevdet at om Gud er Gud, kan han verken være skapt eller født. Derav følger at Guds sønn ikke kan være Gud i virkelig betydning, og derfor heller ikke bør kalles Gud. Jesus er jo født, og den som er født må ha en begynnelse. En årsak til den sterke motstanden mot denne læren, var at den rørte ved troens innerste liv; menneskets mulighet til fellesskap med Gud. Hvem annen, enn Gud, kan forene mennesket med Gud? Denne striden viser til fulle hvor avgjørende Treenigheten er for menneskets relasjon til Gud, en relasjon islam avviser. Men like viktig er det at denne kampen viser oss at man forstod at bildet av Gud former samfunnet, også dem som ikke tror.

For kristne har dette alltid vært av avgjørende betydning. Troen på Treenigheten og inkarnasjonen var ideologisk sprengstoff i en tid hvor kvinner ble vurdert etter Aristoteles’ målestokk, og hvor slaveriet var allment akseptert. Og hadde arianerne vunnet, kunne vi havnet i samme uføre som islamske samfunn; Samfunn preget av undertrykking og vold. For det er ikke tekstanalyse som avgjør den troendes beveggrunner, det er forståelsen av hvem Gud er, og hvilken relasjon du står i overfor guddommen som er utgangspunktet. Og; kristne har alltid forstått at gudsbildet ikke trenger å være sant for å gi disse konsekvensene. At vi mener at Treenigheten gir en sann forståelse av Gud er slik sett irrelevant. Muslimer har et galt bilde av Gud, men det har like fullt en destruktiv kraft.

Denne forståelsen av gudsbildets betydning er på vikende front. I dag er det helt normalt for religionsvitere å ha et ateistisk utgangspunkt, eller som religionshistorikeren Helene Næss skrev i Klassekampen 19. september:

«Men hvis det å ta avstand fra «muslimer» er svaret, hva er det spørsmålet? Det er i alle fall et religiøst et. Man må faktisk tro at Allahs kraft virkelig eksisterer før det henger på greip å mene at alle muslimer deler noen essensielle trekk. Og så har man i virkeligheten forlatt kultur – og samfunnsvitenskapen, og i stedet løftet problemstillingen opp på et metafysisk nivå, hvor den kan debatteres og begråtes i det uendelige uten konsekvenser. At innvandring til Norge skaper problemer er åpenbart, det er den gode analysen vi mangler.»

Det er det samme utgangspunktet den svenske journalisten Henrik Arnstad har når han i Vårt Land 16. oktober hevder at «liberalt demokrati skal definere mennesker som individer, ikke som grupper,» og derfor stemplet Frp som rasistisk.

Men er det bare den gode analysen vi mangler? Å hevde at Allah må være sann for at vi skal kunne generalisere om hans tilhengere, er i prinsippet det samme som å si at Karl Marx’ ideer må være sanne for at vi skal kunne utlede noe om de politiske konsekvensene av troen på hans kommunistiske manifest.

Som kristne har vi derfor en formidabel oppgave i tiden som ligger foran. Vi må både overbevise mennesker om at troen har konsekvenser, og forklare hva den kristne tro handler om: At Treenigheten med den inkarnerte Guds Sønn, Jesus Kristus, har invitert oss inn til et evig fellesskap med Ham, en relasjon der kjærligheten er utgangspunktet.

Når mennesket forstår Treenigheten, vil frykten for islam vende tilbake, man vil forstå at den kulturen som kjennetegner muslimske samfunn er en konsekvens av troen på en allmektig a-moralsk vilje, en vilje som ikke inviterer til en guddommelig relasjon, men til slaveri og underkastelse.

Professor ved Menighetsfakultetet i Danmark, Kurt Christensen, har velvillig gitt oss tillatelse til å gjengi sin artikkel om radikal islam fra tidsskriftet Innsyn nr. 45 – 2010/2.

Er radikal islam udtryk for det sande islam?

Som alle ved, er islam en religion med mange variationer og udtryksformer. Ser man på nutidens islam, kan man imidlertid med en vis ret skelne mellem tre hovedudtryksformer: liberal islam, moderat islam og radikal islam. Det er ganske vist ikke muligt at give helt klare definitioner på disse tre former for islam og heller ikke altid muligt præcist at sige, hvilken form for islam en konkret nutidig muslimsk gruppe eller bevægelse tilhører. Nogle gange vil konkrete grupper eller bevægelser nemlig rumme holdninger, der synes at stamme fra forskellige hovedudtryksformer. Det Muslimske Broderskab i Egypten, der har fungeret som springbræt for den radikale palæstinensiske bevægelse Hamas, gik eksempelvis også ind for øget ligestilling mellem mand og kvinde (1). Men ser vi på en konkret nutidig gruppes holdning til islams traditionelle kilder: Koranen, Hadith og Sharia, og ser vi på dens holdning til politisk engagement, ikke mindst i form af jihad (hellig krig) og terror, får vi visse holdepunkter for, hvilken af de tre hovedudtryksformer en konkret muslimsk gruppe må siges at tilhøre. Og efter min opfattelse udgør holdningen til det politiske i de fleste tilfælde det afgørende element.

Radikal islam

Fokuserer vi på «radikal islam», hvorunder jeg også forstår fundamentalistiske og islamistiske grupper og bevægelser, er det heller ikke en entydig størrelse. Men i flere udgaver af radikal islam er der en tendens til, at man vil springe over størstedelen af islams historie og vende tilbage til den gyldne fortid repræsenteret ved Koranen, Muhammed og de fire første retledede kaliffer. Det betyder også, at man som oftest går ind for ijtihad, personlig uafhængig nytolkning af islams kilder, for at bringe islam up to date. På trods af dette vil de fleste udgaver af radikal islam imidlertid også søge at indføre Sharia, hvor som helst de får mulighed for det, selvom Sharia først blev konstrueret 2-3 hundrede år efter Muhammeds død. Der er også i radikal islam en vis uenighed om, i hvilken udstrækning man skal søge at genindføre det syvende århundredes idealsamfund, eller hvor vidt nutidens muslimske samfund blot bør være bygget på principper, der er hentet fra islams gyldne fortid.

Hvad angår holdningen til politik er de fleste udgaver af radikal islam særdeles optaget af det politiske og er indstillet på at benytte sig af jihad og i nogle tilfælde også terror, selvmordsbomber, kidnapninger og massakrer i bestræbelsen på at realisere en verdensomspændende islamisk stat. USA, Israel og hele den vestlige verden samt dens muslimske medløbere regnes her som hovedfjenden. Og det er ikke vanskeligt at sætte navn på grupper, der må siges at tilhøre radikal islam. Mest kendt er Al Qaida, Taliban, Hamas, Hizbollah og Hizb-ut Tahrir. Og i lande som Iran, Sudan og Tyrkiet er det nu om dage islamister, der sidder ved magten.

Men radikal islam er andet og mere end aktivistiske og militante grupper. Eksempelvis må den af Saudi Arabien støttede wahabisme hvad angår synet på islams traditionelle kilder absolut regnes med til radikal islam. Men samtidig gælder, at Saudi Arabien traditionelt har været allieret med USA og tilmed selv har været mål for radikale gruppers terrorhandlinger. Og i Tyrkiet har et islamistisk parti nu været ved magten i mere end 10 år, og Tyrkiet er stadig medlem af NATO og søger om optagelse i EU, selvom der de senere år også har været tegn på en begyndende tilnærmelse til Iran og en nedkøling af forholdet til Israel.

Mange forskellige tråde løber sammen som baggrund for radikal islams fremvækst. På de indre linjer kan der peges på den netop omtalte wahabisme, der opstod i Arabien på midten af 1700-tallet, en lignende bevægelse, salafismen, der opstod ved Al Azhar universitetet i Cairo i sidste halvdel af 1800-tallet, samt tre bevægelser og begivenheder i det 20. århundrede: dannelsen af Det Muslimske Broderskab i Egypten i 1928, oprettelsen af Det Islamiske Parti i Indien/Pakistan i 1941 samt Den Islamiske Revolution i Iran i 1979. Og fra en anden synsvinkel har Vestens indflydelse i den muslimske verden og Israels sejr i «6-dages krigen» også bidraget til radikal islams fremvækst.

Radikal islams aktuelle styrke

I oversigter over styrkeforholdet mellem de forskellige hovedudtryksformer møder man tal gående ud på, at der er ca. 15 % liberale muslimer, 70 % moderate og 15% radikale (2). Efter mit skøn er der imidlertid i store dele af verden en hastig ændring på vej i form af, at radikal islam æder sig ind på moderat islam, og at liberal islam lægges for had. Der er gennem de sidste 50 år mange steder i verden sket en tydelig radikalisering af islam. Efter 2. Verdenskrigs afslutning, hvor også mange muslimske lande frigjorde sig fra det vestlige koloniherredømme, var det i høj grad moderate eller sekulære muslimer, der overtog magten. Senere var der en tendens til at forsøge at kombinere islam og socialisme. Men i de sidste årtier har det været radikal islam, der har siddet med den gule førertrøje. Et vidnesbyrd om dette er, at Sharia eller dele af Sharia er blevet indført i flere stater og delstater. Og selv der, hvor det ikke har været tilfældet, er der i en række muslimske lande blevet sat en stopper for en modernisering af loven. Og der er kun få tegn på, at der er en ændring på vej. Et af disse få men meget glædelige tegn er Brev fra 138 muslimer (Et fælles ord mellem os og jer) til kristendommens ledere dateret 13. oktober 2007, der har et yderst moderat indhold og er underskrevet af en imponerende bred og indflydelsesrig gruppe af muslimer.

Men når det nu forholder sig sådan, at radikal islam synes at være på fremmarch, må det både internt i islam og set udefra være af betydning at få afklaret, hvor gode kort radikal islam egentlig har på hånden: Kan radikal islam siges at repræsenter det sande islam? Det må store grupper indenfor islam tilsyneladende mene. Men hvad er argumenterne for dette? Og hvilke modargumenter kunne moderate og liberale muslimer tænkes at føre i marken?

«Det sande islam»

Kan det have sine problemer at definere «radikal islam», er det i sagens natur endnu vanskeligere at definere «det sande islam». For hvad er det sande islam? Det er netop dette striden står om blandt de forskellige grupperinger indenfor islam. Hvis en muslim i vore dage ønsker at være sand og helhjertet muslim, hvor fører dette ønske ham så hen? Til islam, som det så ud i det syvende århundrede? Til islam opdateret til vor tids globaliserede verden? Til den fredelige udgave af islam? Eller til den udgave af islam, der ikke skyr noget middel for at udvide islams magt og territorium?

Radikale muslimer opfatter givetvis sig selv som repræsentanter for- og forsvarere af det sande islam. Hvis man vil afvise dette, kan man selvfølgelig i første omgang pege på, at radikal islam numerisk set langtfra repræsentere alle muslimer. Men der skal bedre argumenter på bordet.

Stort set alle muslimer vil være enige om, at islams klassiske kilder: Koranen, Muhammeds eksempel, som det fremgår af Hadith, og Sharia, rummer hovedkriterierne for, hvad der kan betegnes som «det sande islam». Spørgsmålet bliver derfor ikke mindst, hvordan man skal forstå disse kilder.

Koranen udgør givetvis det afgørende fundament under den muslimske tro og praksis. Og Koranen rummer både fredsommelige og mere krigeriske udsagn. Som eksempel på fredelige udsagn fremhæver muslimer ofte sura 2. 256: «Der er ingen tvang i religionen» og 5.32: «… hvis nogen dræber et menneske, uden at det sker som hævn, lige for lige, eller for at have skabt fordærv i landet, er det, som om han havde dræbt alle mennesker. Og hvis nogen skænker et menneske livet, er det, som om han havde skænket alle mennesker livet.» Og som eksempel på mere krigeriske vers peges der ofte på sura 9. 5: «Når de fredhellige måneder er omme, skal I dræbe dem, der sætter andre ved Guds side, hvor som helst I finder dem! I skal pågribe dem, belejre dem og ligge på lur efter dem i hvert et baghold.» Det kunne derfor for en første betragtning se ud som om Koranen er et tag-selv-bord, hvor det er op til den enkelte muslim at afgøre, hvilken type udsagn han vil lægge hovedvægten på. Men ser man nærmere efter, er der for det første betydelig flere «sværdvers» end «fredsvers» i Koranen. For det andet kan der konstateres en tydelig udvikling i militant retning efter at Muhammed i 622 udvandrede fra Mekka til Medina. Og efter traditionel muslimsk forståelse er det, hvis der er modsætning mellem to åbenbaringer i Koranen, det sidst åbenbarede udsagn, der står til troende. Det betyder, at man alligevel ikke står frit til at vælge, men er nødsaget til at lægge hovedvægten på de krigeriske udsagn i Koranen.

Ved siden af Koranen har Muhammeds eksempel, som det fremgår af Hadith og biografierne, afgørende betydning inden for alle dele af islam. Og her kan vi iagttage præcis den samme udvikling. Muhammed startede sin karriere som profet med på fredelig vis at forkynde Guds enhed og advare mod den kommende dom. Og han viste stor omsorg for de ringest stillede i Mekka. Men efter udvandringen til Medina kom der nye sider ved Muhammed frem. Han blev lige pludselig yderst aggressiv overfor intern opposition i Medina og iværksatte på den ydre front en række større eller mindre felttog ikke blot mod ærkefjenden Mekka, men også mod andre stammer i Arabien. Samtidig skal det dog fremhæves, at da Muhammed i 630 havde erobret Mekka, optrådte han uhyre hensynsfuldt overfor de besejrede modstandere.

Hvis man som muslim ønsker at tage Muhammed som forbillede, står man altså også her tilsyneladende med et tag-selv-bord. Man kan vælge at følge Muhammeds fredelige eksempel fra Mekka-tiden, eller man kan vælge den mere håndfaste fremgangsmåde fra Medina-tiden. Men der er en lang muslimsk tradition for at mene, at får man chancen for at gribe magten, som Muhammed gjorde i Medina, bør man selvfølgelig benytte den.

De forskellige udgaver af radikal islam har derfor tilsyneladende særdeles gode kort på hånden, når de fremtræder som repræsentanter for det sande islam. Radikal islam kan siges at være lige så gammel som islam selv. Og som sagt har denne form for islam gennem de sidste årtier i tiltagende grad haft vind i sejlene. Mange steder i verden opfatter man radikal islam som det sande islam, fordi de radikale ønsker at beskytte muslimske interesser og søger at udvide islams magt og indflydelse. Det er dem, der vil indføre Sharia osv. Man må derfor spørge, hvorfor ikke alle muslimer bøjer sig for denne strømning. Ja hvorfor en række af de muslimer, der tilsyneladende er bredest og dybest orienteret, tværtimod afviser radikal islam som en fejludvikling. Og hvilke argumenter de kan føre i marken.

Argumenter imod «radikal islam»

Holdningen til islams klassiske kilder er givetvis uhyre vigtig. Men spørgsmålet om islams placering i nutidens verden er også af stor betydning for mange muslimer. Radikal islam må i høj grad forstås som et svar på moderniteten og Vestens dominerende indflydelse i den muslimske verden gennem de sidste 200 år. Og her er det typisk radikal islamisk tankegang, at løsningen på nutidens noget trøstesløse politiske, militære, økonomiske og kulturelle situation er en tilbagevenden til fortidens idealer. En række moderate og liberale muslimer mener imidlertid tilsyneladende både, at omkostningerne ved det radikale projekt er for store internt såvel som eksternt, og at radikal islam heller ikke hvad forståelsen af Koranen m.m. lever op til nutidens vidensniveau.

Ser vi på indholdet af Brev fra 138 muslimer, fremgår det tydeligt, at et af hovedmotiverne for underskriverne er ønsket om fred i verden. Og en af forudsætningerne for en sådan fred er fred mellem muslimer og kristne. Med et sådant motiv må en række af de militante muslimske grupperinger og ideologien bag dem fremstå som en fejludvikling.

En lang række moderate og liberale muslimer er også optaget af, at det skal være muligt for en muslim at leve som en god medborger i et moderne demokratisk og pluralistisk samfund. En vej til dette er for eksempel at forstå islam som en personlig religion, hvor den enkelte muslim afgør, hvor meget af den traditionelle islam denne religion skal rumme.

Fortolkning af Koranen

En mere teoretisk funderet vej til at imødegå radikal islam består i på forskellig vis at stille spørgsmål til den traditionelle tolkning af Koranen, altså det, som med et fagudtryk kaldes hermeneutiske overvejelser. Hvis man som moderat eIler liberal muslim skal kunne fremstå som repræsentant for det sande islam, må man finde frem til en måde at tolke Koranen på, der på en troværdig måde kan tage vinden ud af sejlene på radikal islam. I kraft af Koranens afgørende betydning i islam er det på den ene side en indlysende vej at gå. På den anden side er det også en farlig vej. Man risikerer nemlig at blive anklaget for blasfemi og frafald fra islam.

Som eksempel på nogle af de skridt, som muslimske lærde har taget på dette område, kan nævnes, at Mahmud Muhammad Tada fra Sudan hævdede, at det er suraerne fra Mekka-tiden, der har grundlæggende og universel betydning, medens Medina- suraerne er tilpasset situationen i Medina og derfor er irrelevante for nutidens muslimer. Og Nasr Abu Zaid fra Egypten hævder, at Koranen må tolkes i lyset af dens historiske og kulturelle kontekst, at Koranen også har en menneskelig dimension, og at den skal tolkes billedligt, ikke bogstaveligt. Og en sådan fortolkning vil altid være afhængig af de aktuelle sociale og kulturelle omstændigheder. Zaid blev på grund af disse holdninger tvunget til at flygte til Europa i 1995. Og Fazlur Rahman fra Pakistan/USA hævdede, at Koranen både er Guds og Muhammeds ord. Og Koranens betydning ligger ikke i ordene i sig selv, men i principperne bag dem.

I forlængelse af disse tre eksempler gælder, at de fleste muslimske fortolkere anerkender, at Koranens åbenbaringer i en vis udstrækning er situationsbestemte. En vej frem kunne på denne baggrund være at foretage den elementære hermeneutiske sondring mellem Koran-tekstens mening på Muhammeds tid og dens betydning i vor tid (3).

I den forbindelse har både den anerkendte muslimske forsker Mohammed Arkoun fra Algeriet/Frankrig, Abu Zaid og den iranske nobelprismodtager Shirin Ebadi gjort sig til talsmænd for en løsrivelse af korantolkningen fra dens nuværende fangenskab hos præster og jurister. Og Shirin Ebadi har i den forbindelse slået et slag for fornuftens afgørende rolle i forbindelse med korantolkningen (4).

Konklusion

Radikal islam har ud fra en traditionel forståelse af Koranen og Muhammeds eksempel givetvis gode grunde til at fremstille sig som repræsentant for «det sande islam». Ikke desto mindre er det muligt at foretage en tolkning af islam, der gør det muligt for den enkelte muslim at leve som borger i et demokratisk samfund, og som gør det muligt for islam som verdensreligion at indgå som en fredelig og konstruktiv medspiller i verdenssamfundet. Men skal disse holdninger i det lange løb have gennemslagskraft, må der stik imod den traditionelle opfattelse skabes en forståelse for, at det er Mekka-suraerne, der er de bærende, samt åbnes for en række nye hermeneutiske tilgange til islams kilder.

Der foregår, som det er fremgået, i disse år internt i islam en kamp om, hvori «det sande islam» består, hvor omverdenen må nøjes med at stå som tilskuer på trods af, at udfaldet vil få stor betydning for os alle.

Noter:

1. Eleanor A. Doumato, Marriage and Divorce, i: The Oxford Encyclopedia of the Modern Islamic World, Vol. 3. Oxford 1995 s. 53.

2 Colin Chapman, Cross and Crescent. Responding to the Challence of Islam. Second edition. IVP Books. Downers Grove. Illinois 2007 s. 61. Innsyn Nr. 45, 2010/2 10

3 Peter G. Riddell & Peter Cotterell, Islam in Context, Past, Present and Future. Baker Academic. Grand Rapids. Michigan 2004 s. 214.

4 Jørgen Bæk Simonsen, Politikens bog om Islam, Politikens Forlag, København 2008 s. 204. Dagfinn Solheim, Om å tolke Koranen, i: (E. Grandhagen og Aa. Myksvoll red.) Budskap, 2006. Årsskrift for Fjellhaug Misjonshøgskole (FMH). Oslo 2006 s. 144f. Mogens S. Mogensen, Hand-outs. Islam-kursus på MF. 24. – 28. august 2009.

Islam – Del I av III

Fra Bibelsk Tro,
Nr. 4 – 2001.
Av Eivind Gjerde.

Vi vil i tre nummer av Bibelsk Tro gi en presentasjon av religionen islam. I den første artikkelen skal vi presentere den så sakssvarende som mulig.

Et problem oppstår her fordi den muslimske religionen er omtrent like oppsplittet i ulike retninger som den kristne kirken er det. Vi legger derfor vekten på sunna-islam (sunni-islam) som er den avgjort største retningen. I den siste artikkelen skal vi gi en kritisk vurdering av den i lys av den kristne tro.

Grunnen til at vi bruker spalteplass på islam i et kristent tidsskrift, er den uhyre aktualitet denne religionen har. Islam er den religionen som vokser raskest i verden. Ekstreme muslimske retninger er svært ofte omtalt i media i forbindelse med vold, drap og forfølgelse av kristne. Den islamske religionen betyr også mye for den permanente krisen i Midtøsten.

Islam er det største religiøse samfunn i Norge ved siden av den kristne kirke. Det er over 60.000 muslimer i Norge. I de siste 10-15 årene har vi fått en sterk innvandring av muslimer til Norge.

Mange kristne har et fryktforhold til denne religionen. De tallrike vitnesbyrdene om kristendomsforfølgelser fra Indonesia, Sudan, Irak, Iran og mange andre land, virker skremmende.

Hva er det som gjør at ekstreme muslimer viser et så fanatisk hat mot særskilt kristne og jøder? Vi skal prøve å svare på det i den siste av disse tre artiklene. Her og nå skal vi bare presentere de viktigste trekkene innen sunittisk islamsk tro og etikk.

Begrepene «islam» og «muslim»
Disse to begrepene blir mye brukt, men hva betyr de? Betydningen viser et svært sentralt element ved den muslimske religion.

Begrepet islam er infinitiv av et arabisk verb som betyr: «Underkastelse», «overgi seg» eller «være lydig».
Muslim er passiv partisipp av det samme verbet og betyr en som «er blitt gjort lydig» eller «underkastende».
En muslim er en som underkaster seg Allah og vil lyde hans vilje.

«Allah er større»
Allah er ubeskrivelig stor for en muslim. Det kjente uttrykket Allahu akbar blir ofte oversatt med Allah er stor. Det er bare delvis sant for en muslim. Uttrykket betyr egentlig: Allah er større.

Poenget med dette er å understreke at Allah er ufattelig stor. Han er så stor og opphøyet at det er umulig å skulle prøve å gi ham en bestemt beskrivelse eller avgrensning.

Allah står over alt og alle. Han har skapt alle vesener og har derfor krav på alle menneskers underkastelse og tilbedelse. Å unnlate å underkaste seg Allah er derfor en krenkelse av ham, etter muslimsk tankegang.

Allahs vilje skal råde over alt i naturen, i det enkelte menneskets liv, i familielivet og i samfunnslivet. Av dette følger at politikk er en del av religionens område. Det finnes ingen skjelning mellom et verdslig og et åndelig regimente. Politikk og religion er samme sak. Disse to størrelsene tilhører samme rike (en-rike-læren).

Av dette følger igjen at verden deles i to områder, alt etter hvor mange muslimer det er der og hvilken innflytelse de har. De stater som har muslimsk flertall kalles for dar al-islam som betyr fredens hus. De stater som har muslimsk mindretall kalles dar al-harb som betyr krigens hus. Denne inndelingen viser det meget sterke ønske som muslimene har om å gjøre alle folk til muslimer.

De fem søylene
For den alminnelige muslim dreier religionen seg i praksis om å følge de fem søylene. Det legges større vekt på etikk enn dogmatikk i islam. Rett praksis er viktigere enn lys over de rent kunnskaps-messige sidene ved religionen. Alt dreier seg egentlig om å være underkastet og lydig mot Allah.

De etiske kravene må være slike at de er mulige å etterleves. Kravene skal ikke være over evne. En berømt muslimsk overlevering (hadith) forteller hvordan Muhammed fikk redusert antall pliktbønner fra 50 per dag til det mer holdbare kravet 5. Etikkens grunnlag er Koranen & Hadith-samlingene. Mer om Hadith-samlingene nedenfor.

1. Trosbekjennelsen
Trosbekjennelsen er den mest sentrale av de fem søylene. Denne følger muslimen fra vuggen til graven. Det første det nyfødte barnet i en muslimsk familie får høre er trosbekjennelsen. Det siste som sies til den døende, er trosbekjennelsen.

Bekjennelsen er bare gyldig når den fremsies på arabisk: la ilaha illa allah, wa muhammad rasul allah. Det betyr: «Det finnes ingen Gud foruten Allah og Muhammed er hans profet».

Omvendelseskravet i islam er formelt sett meget enkelt. Det er bare å si fram trosbekjennelsen på arabisk! I mange kulturer blir trosbekjennelsen brukt som et magisk formular for å skremme vekk onde ånder.

2. Bønnene
Mange mennesker i vårt land forbinder muslimene med de daglige bønnene de utfører vendt mot Mekka. En praktiserende muslim kvier seg nemlig ikke for å bøye seg mot Mekka hvor som helst det måtte være, også på åpen gate.

En muslim skal be fem ganger per døgn. Tidspunktet avgjøres av solens stilling på himmelen. Før bønnen må muslimen rense bestemte deler av kroppen med vann eller sand (ved vannmangel).
Med bønnen følger ulike bevegelser, bl.a. skal pannen berøre bakken i ærbødighet for Allah.

Bønnen bes alltid vendt mot Mekka, for der finnes den største helligdommen Kabaen. Kabaen er en firkantet bygning som inneholder en svart stein som etter sigende har falt fra himmelen. Kabaen regnes av muslimene for å være den eldste bygning i verden reist til et religiøst formål. Etter tradisjonen ble den bygget av Adam og restaurert av Abraham.

De fem pliktbønnene skal være på det hellige språket arabisk, og innledes alltid med al-Fatiha som er åpningsbønnen i Koranen. Den 2. bønnen på fredagen skal bes i moskeen. I forbindelse med denne blir det ofte gitt politiske kunngjøringer.

3. Velferdsbidraget
Ved årsskiftet er hver muslim som har formue, pliktig til å gi 2,5 prosent av denne som velferdsbidrag. Velferdsbidraget regnes ikke som almisse siden den er pliktig. Bidraget går til hjelp for fattige og trengende og islamsk misjon, og fungerer som et slags sosialsystem med overføringer fra rike til fattige.

4. Fasten
Den 9. måned i det muslimske året kalles Ramadan og er fastemåned (dette året: 27.11 – 27.12) Fra soloppgang til solnedgang er det ikke tillat med mat, drikke og seksuell omgang. Men om natten er alt dette tillatt. Paradoksalt nok etes og drikkes det ofte mer og bedre mat i Ramadan enn ellers.

Noen grupper er fritatt for fasten: Barn, syke og reisende. Voksne må ta igjen de dagene de ikke har fastet på et senere tidspunkt. Det gjør at mange tvinger seg til å faste, selv om de ikke burde ha gjort det.

Koranen har en særlig tilknytning til Ramadan. Muhammed fikk sin første åpenbaring i denne måneden. Fasten avsluttes med en av de to store festene til muslimene id-al-fitr som varer opptil tre dager.

5. Pilegrimsreisen til Mekka
Den 12. måned er pilegrimsmåneden. Reisen til Mekka er obligatorisk for alle som har råd. Det «holder» å reise en gang i livet, men velstående muslimer reiser gjerne flere ganger. I Mekka skal en rekke religiøse seremonier gjennomføres i løpet av de seks dagene høytiden varer. Disse har opphav i før-islamsk religion.

Av de viktigste ritualene kan vi nevne: Ved Miqat, en liten by, før Mekka, skal pilegrimene kle seg i hellige klær. I sentrum av Mekka er Kabaen. Denne skal de gå rundt syv ganger: Målet er å få berøre eller kysse den svarte steinen i hjørnet av bygningen. På Arafat-sletten skal pilegrimene stå barhodet fra midten av dagen til solnedgang til ære for Allah.

Ved en liten by utenfor Mekka som heter Mina skal de kaste stein på Satan, for å minnes at Abraham motstod Satans fristelse til ikke å ofre sønnen. Satan symboliseres ved tre steinstøtter.

Den siste dagen avsluttes med offerfest i Mina, til minne om Abrahams offer av sønnen (Koranen sier ikke om det var Isak eller Ismael som ble ofret, det står bare «sønnen»). Dette er den andre store festen for muslimene ved siden av festen som avslutter Ramadan.

Slett ikke alle muslimene bryr seg om å praktisere de fem søylene, men det er tross alt uendelig mye bedre å være en dårlig muslim enn en vantro. De vantro er sikre på helvetet. Den dårlige muslimen har håp om frelse om Allah vil.

Jihad
Jihad blir ofte regnet som den sjette søylen i islam. Jihad betyr hellig krig, og går tilbake til den tiden Muhammed var i Medina. Da profeten fikk makt i byen, forkynte han at muslimene hadde plikt til å kjempe for islam.

Nyere muslimsk litteratur regner opp følgende kjennemerker på en rett jihad. Disse kjennemerkene er fraveket av mange muslimske ledere, bl. a. Saddam Hussein:

• Jihad er forsvarskrig der islam er truet av aggresjon.• Jihad kan ikke erklæres mot andre muslimer.
• Sunnittene krever ofte at det skal være enighet om jihad. Innen shia er det imamen som avgjør om det skal startes en hellig krig.
• Alle våpenføre muslimske menn er pliktige til å delta. Mobiliseringsplikten kan utvides fra det lokale til det globale om nødvendig.
• Mobiliseringen av soldater skal pågå til seieren kan regnes innen rekkevidde.
• Når vilkårene ovenfor er oppfylt, sørger Allah for at en jihad ikke kan tapes.
(Etter Jan Opsal: Lydighetens vei. Universitetsforlaget 1994)

Troens syv artikler:

1. Allahs enhet
At Allah er en og enhetlig, blir sterkt understreket av muslimene. De tar sterkt avstand fra treenighetslæren i kristendommen.
På grunn av Allahs opphøyethet makter menneskene bare å ha et ufullkomment bilde av ham.

Allahs 99 navn beskriver hans vesen og egenskaper. Hvert navn har to betydninger. En som menneskene kan fatte og en annen som er ufattelig på grunn av Allahs opphøyethet.

Allah har skapt alt og holder alt oppe. Allah er atskilt fra skaperverket. Det skapte er timelig og ufullkomment. Bare det uskapte er evig og ufeilbarlig. Det gjelder utelukkende Allah selv.

Mennesket er det ypperste av det skapte og ble skapt av blod. Mennesket ble satt til å være herre over skaperverket. Det ble satt i hagen, men spiste av det forbudte treet og ble drevet ut. Mennesket var godt både før og etter fallet, men svakt.

2. Englene
Englene ble skapt av lys til å være Allahs tjenere.
Det er fire erkeengler:
1. Gabriel er den øverste, som bringer Allahs bøker til verden.
2. Mikael er oppsynsmannen i engleverdenen.
3. Israfil varsler verdens ende.
4. Izrail er dødsengelen som avgjør når det enkelte vesen skal dø.

Englene Munkir og Nakir står også i en spesiell stilling. De er dødsengler og forhører den døde om hans mening om Allah og profeten Muhammed. Muslimene håper da på at den døde vil sitere trosbekjennelsen for disse englene i det hinsidige.

Videre regner muslimene med at hver enkelt troende har to personlige engler som følger dem til enhver tid. Disse er regnskaps-engler, der den ene protokollfører de gode gjerningene og den andre de onde gjerningene. På dommens dag skal protokollene legges fram.

I tillegg til englene finnes det ånder (dsjinnene): De kan være enten gode eller onde. Satan (Iblis) er ond. Iblis ble ond da han nektet å falle ned for Adam etter at Allah hadde skapt ham.

3. Allahs bøker
Allah har i alt gitt 114 bøker til menneskene. Disse eksisterte først hos Allah.
De fire viktigste er:

1. Loven gitt ved Moses.
2. Salmene gitt ved David.
3. Evangeliet gitt ved Jesus.
4. Koranen gitt ved Muhammed.

Disse tre første inneholder feil og ble opprinelige gitt til jødene. Jødene har laget feilene i dem. Bare Koranen er bevart i sin opprinnelige form og er uten feil. Den har et budskap til alle folk på jord.

4. Profetene
Profetene mottar Allahs åpenbaringer. Allah bruker profetene til å veilede menneskene. 124.000 profeter er etter muslimsk tradisjon sendt til jordens folk opp gjennom historien. Profetene er sendt til et bestemt folk med et bestemt budskap eller en bok, inntil neste profet stod fram.

Koranen er gitt til alle folkeslag og er Allahs siste ord til menneskene før dommens dag. Muhammed er den siste profeten som fikk åpenbaringer fra Allah og er profetenes segl.

25 – 28 profeter er nevnt i Koranen bl.a. følgende som vi kjenner igjen fra Bibelen: Adam, Enok, Abraham, Isak, Jakob, Job, David, Salomo, Elias, Elisa, Jona, Johannes, Jesus.

5. Dommens dag
Budskapet om Allahs enhet og forkynnelsen av dommens dag er de to store tema i Koranen. Tanken på den store regnskapsdagen skal virke til at den enkelte muslim lever bra og oppfører seg i samsvar med Allahs vilje. Etter muslimsk tradisjon vil selve dommen ta tusenvis av år, før den er ferdig for det enkelte menneske.

6. Forutbestemmelsen
Allah styrer alt som skjer. Han er allmektig og allvirksom.
Et svært vanlig uttrykk for muslimene er: Om Allah vil. Det betyr at de ikke kan planlegge å gjøre noe uten at Allah vil det.

Samtidig har menneskene fått fri vilje og kan gjøre det som de ønsker. Dersom de ønsker å gjøre noe ondt, skaper Allah den onde handlingen. Men det er mennesket som ville og gjorde det onde som blir ansvarlig for det onde.

7. Livet etter døden
Dommen har to utganger.
De gudfryktige menn og kvinner skal få komme til Paradishagen, nyte himmelsk mat og drikke, hvile seg ved rennende bekker, betjenes av unge kvinner (hurier) eller evigunge gutter og se Allahs ansikt.
De vantro, de griske og avgudsdyrkerne (alle som ikke er muslimer) skal pines evig i helvetet. De skal drikke kokende og stinkende vann, bli kledd i klær av ild og bankes med jernklubber.

Ingen «from» muslim kan ha visshet om han havner i Paradishagen eller i helvetet. Grunnen til det er at Allah kan vise sin barmhjertighet mot hvem han vil, og at han er absolutt fri i sin dom.

En berømt Hadith-fortelling beskriver Allahs frihet slik: Før skapelsen tok Allah en håndfull støv i sin høyre hånd og kastet det over sin skulder og sa: «Disse kommer til himmelen, jeg bekymrer meg ikke mer om dem.»
Deretter tok han på nytt en hånd med støv. Den gang med sin venstre hånd og kastet det over skulderen og sa: «Disse kommer til helvetet, jeg bekymrer meg ikke mer om dem.»

Det finnes to unntak fra dette. Martyrer som dør for Allahs sak (jihad) kommer garantert til Paradis. Frafalne muslimer går garantert til helvetet.

Koranen og Hadith
Koranen er en bok på størrelse med Det nye testamentet. Den er inndelt i 114 kapitler, kalt surer. De lengste surene er plassert først, og de korteste til slutt.

Koranen kan ikke leses kronologisk fra begynnelse til slutt. Skal man prøve å få noenlunde kronologisk lesning, må man starte sist i boka og lese bakover.

Koranen er heller ingen historiebok. Det finnes en rekke henvisninger til bibelske personer i den. Moses er nevnt 500 ganger, Abraham 250 og Jesus er nevnt 90 ganger i 14 ulike surer.

Den jordiske Koran på arabisk regnes som en nøyaktig kopi av den himmelske original hos Allah. I islam er det Koranen som er selve åpenbaringen fra Allah.

Det er ikke nok å lese bare Koranen for å finne ut hva muslimen tenker og lærer om forskjellige spørsmål. I tillegg må man ha kunnskaper om Hadith-samlingene.

Hadith betyr fortelling og står for litteratur som gjengir hva profeten Muhammed har sagt og gjort.

Det finnes to autentiske hadith-samlinger. Disse kalles al Bukhari og Muslim og inneholder henholdsvis 2.500 og 3.030 hadither.
Hadith-samlingene utgjør tolkningsnøkkel og utfyllende materiale i forhold til Koranen, og får derfor en svært stor betydning.
Hadith-litteraturen dekker langt flere emner enn Koranen gjør.

Islam – Del II av III

Fra Bibelsk Tro,
Nr. 5 – 2001.
Av Eivind Gjerde.

Islamsk lovgivning
Sharia er navnet på islams hellige lov. Den forplikter muslimen på alle livets områder, og er slik sett altomfattende. Muslimene mener at loven gir en indre harmonisk enhet som gjør at lovene ikke trenger å forandres. Slik er det ikke med de sekulære lovene etter deres oppfatning. De må stadige endres. Navnet sharia betyr ”veien til vanningsstedet”.

Det er store variasjoner i hvilken grad sharialovgivningen er gjennomført i de landene som har muslimsk flertall i befolkningen. Muslimene selv skiller mellom islamske stater og muslimske land. I islamske stater har muslimene flertall og har gjennomført sharia i lovgivningen. Det gjelder Saudi-Arabia, Pakistan og Iran.

I Nigeria er det sterke konflikter mellom kristne og muslimer på grunn av at det muslimske flertallet vil innføre sharia-loven i landet. I muslimske land er muslimene i flertall, men sharia er ikke gjennomført i lovverket. Det gjelder en rekke stater som Tyrkia, Tunisia, Mali, Egypt osv.

De muslimene som vil gjennomføre sharia på alle plan i samfunnet, blir gjerne kalt for islamske fundamentalister. Fundamentalistisk islam er på sterk fremmarsj i vår tid. Fundamentalistene mener at demokrati er folketyranni, siden det er folket og ikke Allah som gir lovene. I den islamske staten blir politiske valg, religiøse valg. Bare muslimer kan stemme på muslimer.

I islamske land kan det finnes godkjente minoriteter som får status som dhimmis. En dhimmi er juridisk beskyttet, har rett til religionsutøvelse og rett til å leve etter sin religions familierett. Men en dhimmi har ikke lov å vinne muslimer for sin egen tro.

Når det gjelder muslimsk strafferett, finner vi tre prinsipper:

1. Avskrekking:
Straffen står ikke i forhold til forbrytelsen. Formålet er å virke avskrekkende. Dette gjelder de beryktede hudud-staffene. Det er straffer som Koranen nevner særskilt. Hudud betyr grense og viser til at Allahs grenser er overtrådt.

Hudud-straffene er:
– for tyveri: amputasjon av en hånd
– for utukt: er personen gift blir vedkommende steinet til døde. En ugift får 100 piskeslag
– for falsk anklage om utukt: 80 piskeslag
– for frafall fra islam: dødsstraff
– for beruselse: 80 piskeslag
– for landeveisrøveri: dødsstraff, eller amputasjon av en fot og armen på motsatt side, eller forvisning.

2. Gjengjeldelse:
Forbryteren straffes i samsvar med forbrytelsen.

3. Forbedring:
Målet med straffen er å få forbryteren til å forbedre seg. Denne straffeutmålingen blir brukt ved mindre alvorlige forbrytelser.

Ekteskapet og skilsmisse
Familieloven er en av de viktigste i sharia. I islam er ekteskapet en plikt. Ekteskapet er en kontrakt mellom to parter. Ekteskapene blir ofte arrangerte (jfr debatten i vårt land om dette), men brud og brudgom skal ha samtykket. Brudgommen skal ha med en gave til bruden. Denne gaven skal være hennes særeie og følger med henne ved en eventuell skilsmisse. Etter bryllupsfesten starter samlivet.

Etter muslimsk lov kan mannen ha inntil fire koner. Profeten Muhammed hadde langt flere. Det finnes to krav til polygamiet. For det første skal mannen ha råd til å forsørge alle konene, og for det andre skal han behandle alle likt. Det er vanligst at velstående menn har flere koner. Ved barnløshet blir gjerne et nytt ekteskap inngått. Polygamiet forsvares med at det kan være underskudd på menn etter en krig. Kvinnene blir på denne måten sikret en forsørger.

Skilsmisse blir sett på som et onde i islam, men godtas i enkelte tilfeller. Muhammed har sagt at skilsmisse er det Allah hater mest av det han har tillatt. For mennene er det forholdsvis lett å få skilsmisse. Ved å si fra skilsmisseformelen: ”Jeg skiller meg fra deg” tre ganger, er ekteskapet oppløst.

Første gang mannen sier skilsmisseformelen inntrer en tre måneders seperasjonstid. I den tiden er det mulighet for å stoppe skilsmisseprosessen. Om mannen etter de tre månedene sier skilsmisseformelen to ganger til, er ekteskapet oppløst.
For kvinnen er det langt verre å oppnå skilsmisse. Skilsmissen kan kun inngåes ved dom etter bestemte kriterier. Mannen må enten være impotent, sinnsyk, forsvunnet, lide av en farlig sykdom eller falt fra islam.

Kvinnen skal underordne seg mannen i ekteskapet. Familieplanlegging er omstridt. Abort er forbudt. Livet blir regnet som hellig.

Profeten Muhammed – en minibiografi
Historisk sett vet vi lite om profeten Muhammed. Inn i denne verden ble han født i 569 eller 570. Han ble tidlig foreldreløs. Faren døde før han ble født og moren døde da han var seks år. Sine barneår fikk han derfor hos sin farfar og hos onkelen Abu Talib. Muhammed var fra Mekka og tilhørte Quraysh-stammen. Som ung fikk han være med på karavanefarter til Syria, hvor han bl.a. fikk møte den kristne munken Bahira.

Senere ble han ansvarlig for karavanedriften til en rik enke ved navn Khadidsja. Den 40 år gamle enken fridde til Muhammed som var 15 år yngre. De giftet seg og fikk 6 – 7 barn sammen. Fire døtre vokste opp. Etter Khadidsja døde, tok han seg flere hustruer. På det meste hadde han ni på en gang. I alt hadde han 11 hustruer og 2 slavinner. Inngåelsen av to av ekteskapene var politisk motiverte.

Da Muhammed nærmet seg førtiårsalderen, ble han mer og mer opptatt med religiøse grublerier. Han dro ut til fjellene utenfor Mekka en måned hvert år for å søke ensomhet og åndelig fordypning. Muhammed fikk sin store kallsopplevelse da han var 40 år. Muhammed forteller selv at han fikk besøk av en engel som sa at han skulle forkynne i sin Herres navn. I muslimsk tradisjon er denne engelen forstått som erkeengelen Gabriel som kom med et kalls-oppdrag fra Allah til Muhammed

Islam – Del III av III

Fra Bibelsk Tro,
Nr. 6-2001
Av Eivind Gjerde.

Vi har i de forrige artiklene gitt en kort oversikt over religionen islam. Her skal vi rette et kritisk søkelys på islam i lys av den kristne tro. Vi skal særlig trekke frem og vurdere det bildet som Koranen gir av Jesus Kristus. Og vi skal prøve å gi et svar på hvorfor ytterliggående muslimer viser et så sterkt hat mot kristne og jøder.

Først skal vi helt kort vise de viktigste forskjellene på kristendommen og islam ut fra de punktene i islamsk tro og etikk som vi beskrev i den første artikkelen.

En-rike-læren
Den evangelisk-lutherske tro skjelner nøye mellom det verdslige og det åndelige regimentet. Det finnes altså to riker som skal respektere hverandre i et land med en kristen kirke.

Det verdslige regimentet (staten) skal styres av en lovlig og rettferdig øvrighet. Staten skal gi lover for å sikre et fredelig, trygt og rettferdig samfunn og dømme onde mennesker som bryter landets lover. Staten skal respektere det åndelige regimentet (kirken) og gi sine innbyggere religionsfrihet. Staten skal ikke styre over kirken og diktere hva den skal mene og tro.

Kirken skal på sin side konsentrere seg om den oppgaven som Gud har pålagt den, nemlig å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene. Kirken skal vokte seg for å diktere hva politikerne skal mene i ulike spørsmål, og skal ikke stille opp lover for staten. Dersom staten vedtar lover som krenker Guds Ord og vilje, skal kirken si i fra, men kirken skal ikke herske over staten. Det vil føre til åndelig tvang og det er fremmed for den kristne tro.

Denne skjelningen mellom religion og politikk, finnes ikke i islam. En følge av det blir diktatur og mangel på religionsfrihet. Diktaturet er da også den vanlige styreform i muslimske land. I land med en overveiende muslimsk befolkning har mange religiøse minoriteter det vanskelig, men dette varierer mye fra land til land.

I f.eks. Saudi-Arabia er det svært vanskelig for kristne å utøve sin tro. Og flere kristne fremmedarbeidere er blitt dømt til døden, men reddet etter internasjonalt press.

Helt fra Muhammeds tid har religiøse minoriteter oppnådd status som beskyttet (såkalt dhimmis) i muslimske land. Denne statusen har sikret dem en viss religionsfrihet, med rett til å utøve sin tro og følge sin tros familierett.

Men denne statusen gir ikke rett til å drive misjon overfor muslimer. Dersom en kristen prøver å omvende muslimer til den kristne tro, setter han sitt eget liv i fare. Og dersom en muslim lar seg omvende til kristendommen (eller en annen religion), kan han dømmes til døden for frafall. En frafallen er etter muslimsk tankegang sikker på å havne i helvetet.

Historien viser at dhimmiene har blitt gjort til mindreverdige og annenrangs borgere i muslimske stater og beskyttelsesstatusen har flere ganger vært fullstendig verdiløs. Det fatale med en-rike-læren i islam er at den legitimerer undertrykkelse og forfølgelse av de mennesker som ikke er muslimer. Det er de mange religiøse konfliktene i verden i dag der muslimer er innblandet, levende bevis på.

Hvem er Allah?
Det er blitt mye drøftet om Allah og Bibelens Gud (JHVH) er den samme. Diskusjonen har for en del dreid seg om Allahs egennavn. Siden Allah betyr Gud på arabisk og navnet har språklig slektskap med det hebraiske El eller Elohim, er det blitt hevdet at det er den samme Gud vi møter i Koranen og Bibelen, Men om vi bruker navnet Allah eller Gud på Koranens Gud, er uvesentlig. Spørsmålet er om det er den samme åndspersonlige makt som står bak kristendommen og islam.

Bibelen viser klart at muslimenes Allah og den kristne Gud er vesensforskjellige. Vi kan bare spørre om Allah er Jesu Kristi Far. Det svarer Koranen klart på ved å avvise at Gud kan ha noen sønn (Sure 9,30). Bibelen viser derimot at det ikke finnes en annen Gud enn Han som har en enbåren sønn som er født av ham fra evighet av (Joh 1:1;34, Gal 4:4, Ef 1:3, Kol 1:15-18 og mange andre steder).

Forholdet mellom Faderen og Sønnen er meget nært i følge Bibelen. Faderen og Sønnen blir satt på lik linje i ære og makt.
”For heller ikke dømmer Faderen noen, men har overgitt hele dommen til Sønnen, for at alle skal ære Sønnen slik som de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen, som har sendt ham.» (Joh 5;22-23)
Dette forholdet fornekter Koranen.

Guds Ord viser at Gud er en nådig Gud som forlater oss våre synder for Jesu skyld. Gud er hellig, slik at all synd må først sones før den kan bli tilgitt. På korset på Golgata gav Jesus Kristus seg for våre synders skyld for å kjøpe oss fri fra syndeskylden.

Islam avviser at en nådig Gud krever soning for syndene. Allah tilgir nemlig uten soning. Dette punktet viser også den avgrunnsstore forskjellen på islam og kristendom. Den muslimske tankegangen er typisk menneskelig: En nådig Gud dannet etter menneskets eget falne bilde.

En muslim kan aldri være sikker på om Allah vil være ham nådig på dommens dag. Frelsesvisshet er ukjent i islam. Dette til tross for den mengde av ”positive” navn som Allah har i Koranen.

I den kristne tro er frelsesvissheten en sann åndelig erfaring virket av Den Hellige Ånd i den som tror på Jesus (Rom 8:15). Som kristen kan jeg vite med full visshet at jeg hører Jesus til og vil bli frelst inn i Guds evige rike. Av de mange skriftordene om dette kan vi nevne 1 Joh 3:14: «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene».

Bibelen åpenbarer Gud som treenig. Han er på samme tid en og tre. Gud er et vesen med tre personer; Faderen, Sønnen og Ånden. Koranen avviser dette på det sterkeste. Muslimene ser på treenighetslæren som en dyrkelse av flere guder.

Muhammed har i tillegg til å avvise treenighetslæren også misforstått den. I Koranen står det at de tre personene i treenigheten er Faderen, Sønnen og Jomfru Maria! Koranen har en rekke lignende feil av denne kategorien.

Hvem er så Allah?
I førislamsk arabisk religion fantes Allah som en av de 630 gudene som araberne dyrket. Allah var måneguden, og han hadde tre døtre. Symbolet for islam med den røde halvmånen henspiller nettopp på dette.

Allah og de andre arabiske gudene hadde tilhold i Kabaen i Mekka. Kabaen er en firkantet bygning som er reist i sentrum av byen. I det ene hjørnet av den er det murt inn en svart himmelfallen stein. Da Muhammed startet sin religiøse virksomhet, grep han tilbake til disse trekkene i gammel arabisk religion og satte dem inn i en ny ramme.

Bibelen sier at bak de mange falske religioner i verden, står det demoniske makter. I 1 Korinterbrev kapitel 10 advarer apostelen Paulus de troende mot avgudsdyrkelse. Når hedningene ofrer til sine guder, ofrer de til onde ånder (1 Kor 10:20). Bak islam står det altså en sterk satanisk åndsmakt. Arvid Bentzen har uttalt at Allah er en ond ånd som bor i Kabaen i Mekka. Dette er sant. Det er Satan, den gamle slange og løgner som binder muslimene til seg i et fryktens jerngrep.

Dette forklarer den sentrale plassen som hatet har i denne religionen, selv om det finnes mange steder i Koranen som sier at Allah er nådig, barmhjertig, tilgivende osv. Koranen har ingen direkte bud om å elske Allah, men indirekte blir det nevnt. I sure 3,29 står det ”Om dere elsker Allah, så følg meg (=profeten Muhammed). Allah vil elske dere og tilgi syndene deres. Allah er tilgivende og barmhjertig.”

Bibelen derimot taler svært mye om Guds kjærlighet til menneskene og de troendes kjærlighet til ham, nestekjærlighet og at mannen skal elske sin hustru som seg selv. Bibelen inneholder det store dobbelte kjærlighetsbudet om å elske Gud over alle ting og sin neste som seg selv (Matt 22:37-40). Et lignende bud finner du ikke i Koranen.

Til gjengjeld finner du 123 bud om å sloss og drepe for Allah! Dersom en hvilken som helst muslim har en sak som er rettferdig, kan han drepe for den etter Koranens ordlyd (Sure 6:152). Bibelen sier at tyven (Satan) bare er kommet for å stjele, myrde og ødelegge (Joh 10:10a). Å påstå at Allah i Koranen og Gud Herren i Bibelen er samme Gud, er en ren løgn etter det som er anført ovenfor.

Gjerningsrettferdighet
For den alminnelige muslim består religionen i å praktisere de fem søylene. Å be, bekjenne trosbekjennelsen, faste, gi velferdsbidrag og å reise til Mekka om man har råd, skal gjøres i ubetinget lydighet mot Allah. Den som gjør sin plikt mot Allah, kan ha håp på dommens dag, om Allah vil. Kravene i religionen er lagt opp slik at den ikke skal være over evne.

Praktiseringen av de fem søylene og begrunnelsen for dem, viser klart at islam er en klassisk lovreligion. Mennesket skal gjøre så godt det kan, og så kan kanskje Allah frelse vedkommende. Troens liv for en muslim bygger på en av de synder som Bibelen dømmer aller sterkest, nemlig gjerningsrettferdighet.

Bibelen forkynner derimot det glade budskapet om syndenes forlatelse i Jesus Kristus. Et trøstefullt budskap for alle fortapte syndere som vil la seg frelse ved troen alene, på Kristus alene. Et liv i lydighet mot Gud kommer som en frukt av at den troende har latt seg frelse av nåde.

Den kristne tro stiller ikke opp noen spesielle øvelser som skal gjennomføres for å ha håp om frelse og evig liv. Den muslim som tar sin tro på alvor, føres inn i et liv i åndelig trelldom. Og toppen på tragedien for en muslim er at han selv ikke da med all sin hengivenhet til Allah, kan være sikker på om Allah frelser ham på dommens dag.

Troens syv artikler
Vi beskrev kort islams syv trosartikler i vår første artikkel.
Disse var Allahs enhet, Allahs engler, Allahs bøker, Allahs profeter, dommens dag, forutbestemmelsen og livet etter døden.

Disse artiklene viser at det er en rekke sammenfallende punkter mellom islam, jødedom og kristendom, men også klare forskjeller. Vi kan si at Muhammeds lære bygger på både jødedom, kristendom, tradisjonell arabisk folkereligion og egne åpenbaringer.

Læren om Allahs enhet gir en rekke likhetspunkter med Skriftens lære om Gud. Allah har skapt alt, er evig og atskilt fra sitt skaperverk. Forskjellen har vi berørt ovenfor i avsnittet.

Hvem er Allah?
Koranen lærer at mennesket var det ypperste av Allahs skaperverk og at det ble skapt av blod. Bibelen sier at Gud skapte mennesket (Adam) av intet ved sitt ord, i sitt bilde (1 Mos 1:26-27). Kvinnen ble formet av et av mannens ribben.

Koranen lærer at mennesket spiste av det forbudte treet og ble drevet ut av hagen, men hevder at mennesket var godt både før og etter fallet, men svakt. Her finner vi en klar forskjell til Bibelens lære. Bibelen sier at mennesket var godt og syndfritt før fallet, men at ulydigheten mot Guds Ord førte synden og døden inn i menneskeslekten.

I sammenligning med kristendommen har islam et mye mer optimistisk syn på mennesket. Fallet hadde ikke store konsekvenser for mennesket. Dette viser igjen hvordan islam er utformet etter en tankegang som gir mennesket selv ære.

Når det gjelder islams lære om englene finner vi en rekke spesielle engler omtalt. Av disse nevner Bibelen Gabriel og Mikael, men de har en annen funksjon i Bibelen enn i Koranen.

I islam bringer Gabriel Allahs bøker til verden via profetene.
I Bibelen leser vi at Gabriel blir utsendt fra Gud ved viktige hendelser i frelseshistorien. Det er Gabriel som gir Maria beskjed om at hun skal føde verdens frelser til verden.

Mikael regnes som oppsynsengelen i engleverden i islam, mens Bibelen viser at Mikael er den englefyrsten som i særlig grad kjemper mot Satan og hans åndehær (Dan 10:13; Jud 9; Åpb 12:7).

Dødsengler og protokollengler som beskrevet i Koranen, omtales ikke i Bibelen. Derimot sier Bibelen at en hver kristen har en eller flere skytsengler (beskyttelsesengler) som følger vedkommende (Matt 18:10, Hebr 1:14).

Det sataniske syndefall er i Koranen beskrevet som en ulydighetshandling fra engelen Iblis sin side. Iblis nektet å falle ned for mennesket og ble derved til den onde.
Bibelen gir ikke så mange opplysninger om djevelens opprinnelse, men de antydninger som finnes viser at Satan må ha vært en høy englefyrste som satte seg opp mot Gud og Guds Sønn (Jes 14,1-21; Jud 6).

Når det gjelder Allahs bøker, hevder islam at det endegyldige budskapet fra Allah er gitt i Koranen. Rett nok anerkjenner Koranen til en viss grad Bibelen, men sier at den inneholder feil.
I Koranen er det selve boken som er Allahs åpenbaring til verden.
I den kristne tro er Bibelen gitt fra Gud i sin helhet og er en åpenbaring fra ham. Bibelen vitner igjen om den store åpenbaringen fra Gud, nemlig at Gud sendte sin Sønn inn i verden.

Vi kan si at Koranen har den plass i islam som Jesus har i den kristne tro. Muslimenes vurdering av Bibelen må vi bare avvise. Bibelen er inspirert av Den Hellige Ånd og er det ufeilbarlige Guds Ord, gitt oss av Gud selv gjennom profeter og apostler.

Fra kristent hold er det lett å påpeke de mange åpenbare feil og forfalskninger av den kristne tro som finnes i Koranen. Den representerer slett ikke noe ufeilbarlig budskap fra Allah, men løgn fra Satan selv.

Profetene i islam har en meget lik rolle som profetene i Bibelen har. Profetene er i begge religioner de som mottar budskap fra Gud, og som skal forkynne det for folket.
Men den kristne tro kan ikke godta at Muhammed er Guds profet. Fra kristent hold må han avvises som en falsk forfører. Det gjør ikke Koranen særlig troverdig når dens budskap stammer utelukkende fra en person.
Helt annerledes er det med Bibelen. Gud har brukt en lang rekke profeter og apostler til å formidle sitt budskap til verden.

I både islam og kristendom læres det om en dommedag.
I islam fungerer dommens dag som en sterk trussel overfor den enkelte muslim. Tanken på dommedag skal få han til å leve i samsvar med Allahs vilje. Læren om dommedag viser i en kort sum den frykt og trelldom som en muslim ligger under for.

I den kristne tro er det ikke tanken på Guds dom som skal drive en kristen til et hellig liv, men takknemligheten over at man er tilgitt all synd for Jesu skyld. Det er nemlig Guds nåde som skal opptukte en kristen til å fly synden og leve et hellig liv i denne verden (Tit 2:11).

Den kristne tro fører frelsesvisshet, frihet og glede i Den Hellige Ånd med seg, mens islam leder et menneske inn i hat, åndelig trelldom og uvisshet.

I islam er Allah allvirksom på den måten at han dypest sett skaper alt som skjer. Det gjelder også det onde. Slik er det ikke i den kristne tro. Det onde som skjer, tillater riktig nok Gud, men han skaper det ikke. Mennesket alene skaper det onde, fristet av sitt kjød, andre mennesker eller av Djevelen.

Både kristendom og islam lærer to evige utganger på livet. Skildringene av både Paradishagen og helvetet i islam, er såre menneskelige og banale, og kan ikke sammenlignes med Bibelens alvorlige skildring av fortapelsen og skjønne beskrivelse av det evige livet hos Gud.

Koranen om Jesus Kristus
Vi har sett på en rekke forskjeller mellom islam og kristendom. Disse to største verdensreligionene står egentlig like langt fra hverandre som lyset fra mørket, sannheten fra løgnen.

Dette kommer helt tydelig fram i det synet islam har på Jesus Kristus og hans frelsesverk på Golgata. Det er i synet på ham de største og klareste skiller går. Jesus er omtalt i 14 av Koranens surer, og i alt 90 vers refererer til eller handler om Jesus.

Hvilket bilde gir Koranen av Jesus?
Vi vil først trekke frem det som er likt i Koranen og Bibelen.
Begge lærer at Jesus ble født av jomfru Maria og at han var ren og syndfri. Jesus ble kalt og var Guds Ord, og han var et helt og fullt menneske som hadde Den Hellige Ånd.

Videre var Jesus den lovete Messias og et tegn fra Gud.
Jesus gjorde tegn og under, var en profet og vekket opp døde.
Jesus var en apostel til jødene og stadfestet og oppfylte Moseloven.
De som trodde på Jesus, ble kalt nasareere.
Vi finner altså en rekke likheter, men forskjellene er svært store og alvorlige!

Koranen fornekter at Jesus døde på korset. Jesus var ingen forsoner, og heller ingen mellommann mellom Gud og mennesker.
Jesus er heller ikke Gud lik og Guds Sønn, siden Koranen hevder at Allah ikke har noen sønner.
Treenighetslæren, som er meget sentral i Bibelen, fornektes. Jesus var en ånd fra Gud, som på dommens dag vil fordømme de kristne på grunn av at de har guddommeliggjort ham.

Sure 4 i Koranen som omtaler Jesu frelsesverk på Golgata
Suren fremstiller Jesu korsfestelse på en løgnaktig og forvirrende måte.
Vi siterer de aktuelle versene fra den i sin helhet: Sure 4,155-157: – for deres vantro, og for de sa om Maria, – en svær bakvaskelse – , og fordi de hevder, Se, vi har drept Messias, Jesus Marias Sønn, Allahs sendebud! Men de drepte ham ikke, og de korsfestet ham ikke, men det fortonet seg slik for dem. De som er uenig med ham, er i tvil med hensyn til dette. De har ingen kunnskap om det, men følger formodninger. De har ikke drept ham med sikkerhet. Tvert imot, Allah har tatt ham til Seg.  Allah er mektig, – vis. – Alle blant skriftfolkene skal tro på ham før enden. På Dommens dag vil han være vitne overfor dem.

Dette avsnittet er blitt tolket ulikt, men den muslimske tradisjonen har en klar formening av disse versene. Den sier at Jesus ble ikke korsfestet. Det ville nemlig ha vært vanærende for Allah om hans utsending hadde lidd en slik grusom skjebne. Det var en annen person som ble korsfestet i stedet for Jesus.

Denne fortolkningen stemmer svært godt med Koranens faktiske ordlyd, og disse tre versene fra sure 4 viser med all tydelighet en grunnleggende forskjell på islam og kristendom.
Koranen omtolker og fornekter Kristi død på korset.
Koranen avviser selve Kristi forsoningsverk.
Den kristne tro rammes i sitt sentrum.

Til tross for det, mener mange muslimer at de ærer Jesus mer enn de kristne. Det er en av grunnene til at noen av dem ikke kjenner seg tiltrukket av kristendommen. Den store feilen er at de ærer en falsk Messias som er ukjent for Bibelen.

Ekteskapet og skilsmisse.
I Bibelen er ekteskapet en frivillig sak og ikke en plikt som i islam. Forutsetningen for ekteskap er frivillighet og gjensidig kjærlighet mellom mann og kvinne. Tvangsekteskap og arrangerte ekteskap er fremmed for kristen tanke og tro. Polygamiet er helt fremmed for nytestamentlig tankegang. En mann kan bare ha en hustru og de skal leve sammen i et offentlig kunngjort, forpliktende og livslangt samliv.

Guds Ord understreker sterkt at ektemannen skal elske sin hustru slik som Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den. Hustruen skal på sin side underordne seg sin mann i alle ting (Ef 5:22-33).

Bibelen er også mye mer restriktiv når det gjelder skilsmisse enn islam. Det er bare ved utroskap og når en uomvendt vil skille seg fra sin kristne ektefelle at Bibelen åpner for skilsmisse.
I islam er det i praksis mannen som har alt å si i en skilsmisseprosess.
I Bibelen er mann og kvinne satt på lik linje i en så alvorlig sak.

Islams lære om ekteskap og skilsmisse viser at islam er en typisk mannsreligion. Det kan vi ikke minst se i profeten Muhammeds eget liv. Han ”fikk” en egen åpenbaring fra Allah om at han kunne ta så mange hustruer han ville. Et trekk ved hans karakter som mildt sagt ikke er særlig tillitsvekkende.

Skriften alene kontra Koranen og Hadith
Alle evangeliske kirker i verden bygger sin tro og lære på Skriften alene. Ingen andre skriftlige eller muntlige kilder kan si hva som er kristen tro og lære enn Guds Ord. Verken bekjennelsesskrifter, skrifter fra kirkefedrene eller ulike former for tradisjoner har status på linje med Bibelen. Ingen andre kilder enn Bibelen alene kan stille opp læresetninger som skal tros og anerkjennes av de kristne.

En slik posisjon har ikke Koranen i islam. Koranen kan egentlig bare forståes i lys av hvordan Muhammed tolket den. Kilden til å vite hvordan Muhammed fortolket den, finnes i Hadith-litteraturen. Hadith får derfor en svært sentral plass hos muslimene. I praksis bygger muslimene (særlig sunna-muslimene) sin tro og lære på to kilder, nemlig Koranen og Hadith. Begge disse kildene har sitt opphav i profeten Muhammed. Hele islams troverdighet står og faller dypest sett med hvem Muhammed var og hvem han var profet for.

Er islam en fare?
Det spørsmålet må svares med et ubetinget ja. Islamsk fundamentalisme representerer en av de mest militante, intolerante og brutale bevegelser i verden i dag. I en rekke deler av verden blir kristne hardt forfulgt og undertrykket av muslimer. Etter islam lære er det legitimt å bruke vold for å utbre religionen, og det gjøres i sterk grad i land som Sudan, Nigeria, Filippinene og mange andre steder.

Etter muslimsk tankegang er det å være en vantro mot Allah et hån mot ham. Allah har skapt alt og alle og har følgelig rett på alle menneskers tro og hengivenhet. Fundamentalistiske muslimer vil også at islams hellige lov, kalt sharia, skal følges i alle land hvor muslimene er i flertall. Dersom mennesker med en annen tro i disse landene protesterer mot dette, er vold, krig og forfølgelse et faktum.

Islam er en aggressiv og brutal religion i sitt vesen. Det er ikke uten grunn at den er kalt for sverdets religion. En viktig grunn til at kristne forfølges, er at de kristne ofte holder meget fast ved sin tro og ikke godtar muslimsk dominans og religiøs intoleranse.

Muslimers hat mot jødene har en lang historie. Det fører for langt å gå inn på mye av det her. Allerede Muhammed opplevde spenninger mot jødene, og Koranen inneholder følgelig en rekke anklagende ord mot dem. Jødene er et lumsk folk, som fortjener straff og død.

Dersom vi skal konsentrere oss om krisen i Midtøsten, er kjernen i den opprettelsen av staten Israel. Problemet med landet Israel er at det i hele tatt eksisterer. Israel skal være Allahs land etter den arabiske mentaliteten.

Jødeland var under tyrkernes herrevelde underlagt islam, og slik skal det være fremdeles. Israel er det eneste ikke-muslimske området i hele Midtøsten og Nord-Afrika, og utgjør bare 0,2 % av det totale landområdet. Med disse 2 promiller er 2 for mye, når Israel egentlig skal være Allahs land.

Ut fra Bibelen er det liten tvil om at kampen om Israels land har med selve endetidsdramaet å gjøre. Rom 11 sier at hele Israel skal blir frelst. Det at Israel blir frelst, skal føre til de vidunderligste følgene for hele verden.

En forutsetning for at Israel skal bli frelst, er at folket på nytt er samlet i sitt hjemland. Når folket er samlet i landet, vil løftene i Guds ord bli oppfylt. Satan, som står Gud og alle mennesker imot, vil prøve å hindre oppfyllelsen av løftene. Det gjør han ved å egge opp særlig den arabiske verden mot Israel. Israel må utraderes fra kartet.

Men han vil ikke lykkes. Guds Ord står fast. Så lenge striden i Midtøsten dypest sett er en åndelig strid mellom denne verdens fyrste og Jakobs veldige, kan vi ikke forvente noen politisk løsning på konflikten. En endelig fredsløsning vil komme når Fredsfyrsten selv, Jesus Kristus setter sine føtter på Oljeberget og frelser Israel.

Med evangeliet til muslimene

Fra tidsskriftet «Bibelsk Tro» nr. 1-2012

Av Hans-Henrik Brix

Vi regner med at det i dag finnes ca. halvannen milliard muslimer i verden, dvs. at mer enn hvert femte menneske har muslimsk bakgrunn. I Norge er det kanskje 200.000 muslimer. Både politisk og religiøst er islam en faktor vi må regne med og ta stilling til. I denne artikkel skal vi kort minne om noen vesentlige forskjeller mellom islam og kristen tro, men først og fremst understreke forpliktelsen til å drive misjon blant muslimer.

Kristendom og islam

En sammenligning mellom islam og kristen tro vil vise at det er noen ytre likhetspunkter, men også avgjørende forskjeller. Troen på én allmektig Gud som har skapt verden, bevisstheten om dommedag og misjonsaspektet er likt for både muslimer og kristne. Og i hhv. Bibelen og Koranen har kristne og muslimer en guddommelig og forpliktende åpenbaring for liv og lære. Likevel er det en avgrunnsdyp forskjell mellom kristen tro og islam.

Det er en annen gud vi møter i Koranen og islam enn i Bibelen. Islam fornekter grunnleggende bibelske sannheter, bl.a. om menneskets medfødte synd. I islam er mennesket bare svakt og trenger ingen mellommann eller stedfortreder for å gjenopprette forholdet til Gud (Allah). Muslimene fornekter treenighetslæren og Jesus som Guds Sønn. De fornekter Jesu død og oppstandelse for våre synder, og de kjenner ikke Jesus som stedfortreder og frelser. Frelse av nåde og barnekår hos Gud for Jesu skyld finnes ikke i islam som er en gjerningsreligion.

Hvorfor muslimmisjon?

Misjonsbefalingen pålegger alle kristne å forkynne evangeliet for alle folk på jorden, så de kan bli frelst. Muslimene er fremmede for evangeliet om nåden i Kristus. Derfor må også de få høre evangeliet om en fullbrakt frelse. Hvis kristendommen og islam bare var to forskjellige utgaver av samme budskap ville det være meningsløst å drive muslimmisjon. Men kristendommen er eksklusiv. Jesus er den eneste vei til den levende Gud, jfr. Joh 14,6: ”Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg”. Og i Apg 4,12 sier apostelen Peter: ”Og det er ikke frelse i noen annen (enn Jesus). For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved”. Islam og kristendom formidler ikke det samme budskap, og de tilber ikke den samme Gud.

Positive og negative tendenser

Det er både positive og negative tendenser i arbeidet blant muslimer. Det gledelige er at ca. 3 millioner muslimer skal ha kommet til tro på Jesus (Isa) siden 1990, og at det har vært en eksplosiv vekst i misjonsarbeidet blant muslimer via internett, radio, satellitt og TV. Det er også flere misjonærer som jobber blant muslimene enn tidligere, og flere er engasjert i målrettet bønn for disse. Det negative er at også muslimene satser på å utbre sitt budskap gjennom mediene, at antallet muslimer og moskeer vokser, og at islamistisk terrorisme skaper politiske og sosiale spenninger i mange land, også i Vest-Europa.

Det er behov for å styrke misjonsarbeidet blant muslimer ytterligere. En regner med at over 40 % av alle unådde mennesker og folkegrupper i verden er muslimer, men bare noen få prosent av misjonærene i verden er engasjert i muslimmisjon. Her er det et klart misforhold som kristne må ta på alvor. Samuel M. Zwemer (1867-1952) sin visjon om å forkynne evangeliet der islam står sterkest, er fortsatt aktuell!

Misjonssambandet (NLM) begynte i 1978 et misjonsarbeid blant det muslimske digofolket i Tanzania og Kenya, men det har gitt få synlige resultater. Etter 25 års innsats hadde bare 15-20 digoer blitt kristne, og nesten alle disse var ugifte, unge menn. Men NLM satser nå mer enn noen gang på å nå muslimske folkegrupper med evangeliet. Det er et godt eksempel på en intensivering av arbeidet blant muslimer i samsvar med Zwemers visjon.

Hvordan nå muslimene med evangeliet?

Menneskefrykt og manglende kjennskap til islam kan gjøre oss usikre i møtet med muslimer. På mitt hjemsted var det et oppslag i lokalavisen om en muslimsk gruppe som hadde opprettet et værested. Det var tydelig at disse muslimene ønsket kontakt med lokalbefolkningen. Utnytter vi slike muligheter til å få kontakt eller holder vi oss på betryggende avstand? Ikke minst gjennom innvandrerarbeidet er det ofte gode anledninger til å få kontakt med muslimer både på det menneskelige og det åndelige plan.

Broder Andreas, kjent fra organisasjonen ”Åpne Dører”, utfordrer oss ved å spørre om vi ser på muslimer som fiender eller som mennesker vi skal forsøke å vinne for Kristus. I boken ”Farlig tro – kristen i islams skygge” (Lunde Forlag, 2009) sier han: ”Jeg er sikker på at det er muslimer i byen der du bor. Kjenner du noen av dem? Har du blitt venner med dem? Tenk over dette: Du kan være den eneste representanten for Jesus de noensinne vil møte”(1). Selv om islam i sitt vesen er antikristelig fordi den fornekter Kristus og hans frelse og derfor må bekjempes med åndelige våpen (2 Kor 10,5), er muslimene ikke våre fiender. I Ef 6,12 gjør Paulus det klart at kampen vi skal kjempe som kristne ikke er mot mennesker (”kjøtt og blod”), men mot ondskapens åndehær i himmelrommet.

Det vi trenger, sier Broder Andreas, er ikke bare en vekkelse, men en samfunnsreformasjon. ”Til sjuende og sist er vårt eneste håp i kampen mot islams dramatiske vekst at millioner av mennesker åpenbarer Guds kjærlighet gjennom gjerningene sine”. Broder Andreas stiller et ransakende spørsmål: Er vi villige til å gi livet for Guds rike om nødvendig? Hvis ikke, kan vi ikke forvente at verden og muslimene skal ta oss på alvor. Vi kalles til et liv i Kristi etterfølgelse. Det er en side ved det kristne budskap som vi velferdskristne trenger å ta inn over oss. Kjernen i budskapet fra Broder Andreas er: ”Gud elsker muslimer og vil at de skal komme til ham. Måtte vi erobre verden med Jesu Kristi kjærlighet”.

Dialog og vennskap

I vår tid understrekes behovet for dialog mellom kristne og muslimer meget sterkt, og med god grunn. Vennskap og gode personlige relasjoner mellom kristne og muslimer har verdi i seg selv, men også som en døråpner for evangeliet. Det gjelder jo ikke bare her, men i alt misjonsarbeid. Som kristne bør vi sette oss inn i hva islam er selv om det er en krevende oppgave. For islam er mangfoldig. Vi må møte muslimene med Jesu sinnelag – med kjærlighet, respekt og ydmykhet uten å gå på akkord med vår overbevisning. Kunnskap om islam er viktig, ikke minst for en misjonær, men Jan Opsal har nok rett i at ”det som når lengst, er den enkle og oppriktige fortellingen om hvorfor jeg følger Jesus” (2).

Og Eivind Flå gir følgende råd i møtet med muslimer: «Vær åpen, vær frimodig. Når noen presenterer seg og sier, jeg heter Hasan og jeg er muslim, så se det som en mulighet til å fortelle at du er en kristen. Og ikke begynn med å snakke om alle forskjellene. Lytt, lær og forstå, og når det er din tur, fortell hva Jesus betyr for deg i ditt liv, her og nå» (3).

På et islamkurs i Danmark i 2009 møtte jeg en ung dansk teolog, Daniel, som er engasjert i kristent innvandrerarbeid. I et intervju forteller han om sitt vennskap med Mustafa, en tyrkisk muslim og imam. De har mye felles, men veiene skilles i synet på Jesus. ”Så er vi enige om å være uenige! Men vi kan fortsatt være venner”, sier Daniel. Gjensidig respekt for motparten sin tro og overbevisning er en viktig grunn til deres gode innbyrdes forhold. ”Å arbeide teoretisk med islam er noe annet enn å møte muslimer. Det mest spennende er møtet med et annet menneske”, har Daniel erfart (4).

Henry Martyn og kallet i dag

Den første moderne muslimmisjonær, Henry Martyn (1781-1812), gjorde en bemerkelsesverdig innsats på flere områder. Han kjente den muslimske verdens behov som en byrde som forpliktet ham til innsats. ”La meg brenne ut for Gud”, skrev han i sin dagbok ved ankomsten til Calcutta i 1906.

Det som gjør inntrykk på en moderne leser, er Martyns brennende ønske om å nå muslimer med evangeliet, hans rike personlige utrustning og allsidige innsats på strategisk viktige områder. I løpet av seks år gjorde Martyn en innsats som fremdeles lyser, skriver Jan Opsal i en artikkel om misjon blant muslimer (5).

”Jeg er sikker på at det er muslimer i byen der du bor. Kjenner du noen av dem? Har du blitt venner med dem? Tenk over dette: Du kan være den eneste representanten for Jesus de noensinne vil møte” (Broder Andreas). Hører vi Herrens kall til muslimmisjon gjennom Henry Martins eksempel og Broder Andreas sine nærgående spørsmål om vårt forhold til muslimer i nærmiljøet?

Noter:

(1) Lunde Forlag, 2009

(2) Dagen, 6.8. 2011

(3) Intervju på w.w.w.adventistmisjon

(4) Indre Missions Tidende, 6. juli 2008

(5) «Missiologi i dag», Universitetsforlaget 1994